For ca 8 uker siden kom hun på pleiehjem, for hjemmesykepleien klarte ikke ta nok vare på henne hjemme i Vidjeveien. Pappa gjorde også noe mer enn han kunne, og litt lenger enn han kanskje burde, så da mamma kom på pleiehjem var det nok egentlig litt på overtid.
I utgangspunktet skulle mamma få bedre medisinering som skulle hjelpe henne til et bedre liv, men det ble ikke helt slik vi hadde håpet og tenkt.
Dessverre medførte sykdommen en god del smerter for mamma, og på en merkelig måte var det nesten litt godt at hun slapp vekk fra kroppen som ikke fungerte som den skulle, og vekk fra smertene som plaget henne.
Da jeg så mamma på slutten før hun døde var smertene tatt bort med morfin, og det var nesten som om mamma ikke var i kroppen sin lenger... hun var på en måte langt der inne et sted, og lengtet etter å komme ut... akkurat som om kroppen var et slags skall som mamma har bodd i, men selve skallet/kroppen var på en måte ikke mamma lenger...
Uansett hva man tenker, og om tanker er rare og snodige, så er savnet der veldig sterkt. Vi mennesker liker godt det vi kjenner og er vant med, og det å ta farvel med sin egen mamma som har gitt så mye omsorg og kjærlighet blir på en måte aldri helt enkelt å hanskes med.
Klikk her for å se større bilde
Nå har ikke mamma smerter mer, nå har mamma fred... vi som er igjen må jobbe oss gjennom sorgen...
Hvil i fred kjære mamma!
